Intervjuet jentene har med Sokpha i episode 4 er definitivt det sterkeste i sesong 2. Sokpha har jobbet som tekstilarbeider i over 10 år, de siste årene på kortidskontrakter. Hun syr klærne sine hjemme og har brukt alle pengene til å investere i sine tre symaskiner. Det er det mest verdifulle hun eier, utenom symaskinene har hun ingenting. Kun et par egne plagg hun har sydd selv, en bamse, noen bøker og et teppe på gulvet. «Jeg sover alene. Jeg spiser alene. Jeg lever alene.» Fordi hun tjener så lite får hun tilsendt egg i posten hjemmefra. Slik lever altså en tekstilarbeider som syr klær for deg og meg. I verste fattigdom, i morderne slaveri. Jentene bryter sammen, de blir tomme for ord.

Det er en så merkelig følelse å lage en slik serie som Sweatshop. Du føler først og fremst på at du lever i en helt annen verden enn tekstilarbeiderne du møter i Kambodsja, hverdagen er helt annerledes, det føles helt fjernt. Vi her hjemme i Norge tenker hele tiden på hvordan vi skal få til drømmene vår, mens de tenker på hvordan de skal klare å overleve. Vi har alle mulighetene her i verden, de har ingen. På en annen side føles alt så nært. Vi fikk et godt forhold til Sokpha, spesielt Frida og meg. Vi lo mye sammen og var faktisk ganske like. Selv om vi ikke snakker samme språk og har to helt vidt forskjellige liv. Det er når man blir kjent med et menneske på denne måten at det stikker enda dypere når du innser hvor vanskelig de har det. Sokpha er en fantastisk god og fin jente som ikke vil noen noe vondt og som fortjener alt hun drømmer om. Dessverre får hun nok aldri det livet hun fortjener. Tanken på at det finnes millioner av andre kvinner som henne, som har akkurat samme skjebne gjør meg så vondt at jeg faktisk er litt på gråten akkurat nå. Hvorfor fikk hun det livet og jeg mitt?

Nå har jentene truffet bunden. Nå føles alt håpløst. Er det ingenting de kan gjøre? De gjør et siste forsøk og banker på forskjellige fabrikkdører en siste gang. En scene vi måtte fjerne er en scene der jentene går fra en stor fabrikk (som så ut som en stor fotballarena) til en annen fabrikk som lå 300 meter unna. Det viser seg at begge disse fabrikkene er en og samme fabrikk og er noen hundre meter lang! Er dette mulig?! Bak de store portene er det uendelig mange fabrikker som ligger på rekke og rad. Et sted var det nummerert store fabrikker fra 1 til 45. Det er helt sinnsykt!

Etter å ha fått beskjed fra mannen ved porten på den ene fabrikken om at vi ikke kunne komme inn fordi de viste hvem vi var, bestemte jentene seg for å banke på en siste gang. Denne gangen tok de et mer drastisk steg og bare gikk rett inn, selv om vaktene nektet de inngang. Vi bak kamera var ikke klar over at jentene var så sta at de ville gå helt inn, så her fulgte vi bare etter jentene uten å vite hva som kom til å skje. Vi får filmet at Frida ser inn i den ene fabrikken, som ser ut til å ikke ha noen ende. Et gigantisk stort rom med hundrevis av symaskiner. Endelig fikk vi et lite glimt av hvordan fabrikkene så ut. Jeg var nødt til å be jentene komme seg ut av fabrikkeområdet fordi vi var redd for at politiet skulle komme. Vi la merke til at vaktene tok bilder av oss og ringte rundt. En gang Framtiden i Våre Hender var på besøk i Kambodsja for noen år siden sto de utenfor en fabrikk og tok diverse bilder til en artikkel. Da de forlot fabrikken ble de arrestert like etterpå av en politibil. Det endte med at de måtte vente nesten et døgn på politistasjonen. Dette er noe vi har vært engstelig for og valgte derfor å bryte opptaket. Jeg var så stolt av jentene som endte opp med å være de tøffeste i hele crewet. Vi fikk ikke kommet inn på noen fabrikker, men vi fikk et lite glimt av hvordan de ser ut. Tenk at her sitter nesten en million tekstilarbeidere hver dag og syr klær, kun i en by.

Jentene er tilbake på «aktivistkontoret» og går igjennom mailsamtalen mellom kamerateamet og H&M. Invitasjonen fra H&M om at Anniken og Frida kan komme alene på besøk er fortsatt åpen. Anniken sender mail om de kan få lov til å komme inn på fabrikken «Tak Son Laudry Ltd.» som vi har hørt er en av de verste i Kambodsja. I november 2015 sto denne fabrikken på fabrikklistene til H&M (den måneden vi var i Kambodsja). Dagen etter at vi spurte om vi fikk lov til å komme inn på fabrikken valgte H&M å fjerne fabrikken fra listene deres og si at de ikke lengre jobber med denne fabrikken. Tenk at de fjernet denne fabrikken dagen ETTER vi sendte mailen til H&M! Dette er et godt eksempel på at H&M ikke tar ansvar!

Se episode 4 HER!