Finnes det noe andre løsninger for tekstilarbeiderne? Er hjemmeproduksjon et bedre alternativ? Dette skal jentene finne ut av. De har fått beskjed fra en venninne av Nimol, nemlig Sokpha om å møte henne ved en bussholdeplass. Jentene møter opp og vet ingenting annet enn at de skal hjelpe henne. Dette er starten på episode 3, som var den mest tyngste og krevende episoden å filme. Lisa, Anniken, Frida og Sarah, sammen med Sokpha og femti andre tekstilarbeidere skal nemlig bli fraktet til jobb med lastebil. Dette er slik tekstilarbeidere blir fraktet til jobb hver eneste dag. Å filme en slik scene er ikke lett, kun jeg, Stig (fotografen) og Jannike (lyd) var med på dette opptaket siden det var så trangt på lastebilen. De andre i produksjonen kjørte ved siden av oss i varebil.
Hvert år dør over hundre tekstilarbeidere i trafikkulykker med disse lastebilene og flere tusen blir skadet. Vi var selvfølgelig veldig engstelig når vi filmet denne scenen og måtte derfor leie inn sjåfør og tekstilarbeidere slik at vi kunne gjøre opptaket på tryggest mulig måte. I lastebilen var det et stort hull i midten og veiene vi kjørte på var humpete. Klippet der strømledningene henger så langt ned at det er nær lastebilen var faktisk farlig for oss bak kamera. Stig har kamera på en steadicam og det hold på å henge seg fast i strømgjerdet mens bilen kjørte. Det var så nære på at jeg får vondt i magen av å tenke på om han hadde satt fast. Det hadde vært livsfarlig!
Etter at vi hadde kjørt en time med lastebilen var vi kun ti minutter unna hjemmeproduksjonen Sokpha jobber på. Helt ute av det blå hører jeg Anniken rope på meg, hun roper på meg to ganger før hun snur hodet ut av lastebilen og begynner å brekke seg. Anniken fikk en reaksjon på varmen og at det var så mange trangt. Det ene øyeblikket var Anniken helt normal, men sekundet etter var hun gjennomvåt av svette og leppene hennes var helt blå. Vi brøyt opptaket her og hadde en lang pause. Det var helt forferdelig å se Anniken reagere slik. Det var faktisk helt tilfeldig et apotek rett i nærheten der bilen stoppet. Heldigvis kunne vi bare stoppe å ta en pause der, siden vi leide inn en sjåfør, men hadde dette vært en helt vanlig tekstilarbeider så hadde ikke utfallet vært det samme. Dette skjer nok hver eneste dag med tekstilarbeidere, tenk på gravide som må stå slik fram og tilbake til jobb. De blir rett og slett behandlet som dyr som skal slaktes.
Sopha mistet jobben da fabrikken flyttet ut av byen for å spare penger. Nå jobber hun i hjemmeproduksjonen, og får betalt pr. plagg hun syr. Hjemmeproduksjon er fellesbetegnelsen på all den uregulerte tekstilproduksjonen. Den er lavest på rangstigen, man har ingen rettigheter og får dårligst betalt. Dessverre utnytter flere og flere leverandører denne metoden fordi det er billigst mulig. Jentene får fort oppdage at hjemmeproduksjon er enda verre.
Jobben jentene gjorde med Sokpha var å sy på 500 merkelapper og hemper, dette måtte bli ferdig til morningen dagen etter. Som dere kan se i episoden blir jentene helt tomme for energi. Alt går på rundgang, samme søm om og om igjen. De får igjen føle på hvor jævlig det er å jobbe som tekstilarbeider, det å sitte å vite at du jobber i ti-tolv timer for å hjelpe Sokpha som kun tjener noen få dollar på dette gjør noe med psyken din.
Jentene ble godt kjent med Sokpha denne kvelden. Selv om de hadde mye arbeid, var det veldig fin stemning på opptak. Spesielt under middagen, husker vi satt der over en time og snakket. Da hadde hele produksjonen pause. Vi lo mye da Sokpha skulle lære oss hvordan hun masserte fingrene til jentene. Selv om vi ikke forsto noe av det hun sa, forsto vi hverandre godt fordet. Det høres utrolig klisje ut, men det er helt sant. For et godt menneske Sokpha er.
Se episode 3 HER!